Flyplassene knytter oss sammen
Flyplassene er landets viktigste knutepunkter, og flyrutene er verdens viktigste transportårer. De knytter byene våre sammen og forbinder landet vårt med resten av verden. Millioner av mennesker bruker norske flyplasser hvert år - for å treffe venner og familie, for å komme seg til jobben, for å komme seg hjem, for å ta en etterlengtet langhelg, eller for endelig å legge ut på den store drømmereisen.
Noen av våre egne flyplasser har allerede rukket å bli over 100 år gamle.De bærer på mye historie, talløse anekdoter, mange fun facts og noen ikke-like-fun-facts. Les deg opp på dem her, og ta dem med deg til quizen i desember.
100 år med avganger
Noen av flyplassene som fortsatt er operative i Norge i dag har vært åsted for avganger og landinger i over 100 år, selv om ingen av dem for så lenge siden kunne kalles flyplasser i den moderne betydningen av ordet. Men litt etter litt utviklet de seg fra jorder og gressletter med (mer eller mindre) egnede forhold for flygning, til stadig mer moderne flyplasser – med rullebaner og kontrolltårn, asfalt og betong, hangarer og helgeturer, radarer, flygeledere og charterturer.
Mange av flyplassene som er operative i Norge i dag var i utgangspunktet forbeholdt militær virksomhet. I det hele tatt er flygningen og flyplassenes utvikling tett forbundet med forsvaret. Gardermoen, for eksempel, var opprinnelig en ekserserplass for kavaleriet, og militær virksomhet i området kan spores helt tilbake til 1740. Allerede i 1912 lettet det første flyet fra Gardermoen, og snart var det slutt på kavaleriøvelsene. Hester måtte vike for propeller, og kavaleriet måtte gi plass til en stasjon for militære flygninger. Det tok noen tiår før både rullebaner og sivile flyplasser så dagens lys, men da utviklingen først kom i gang, skjøt den fart for alvor.
Fast dekke på Stavanger lufthavn, Sola
Norges eldste sivile flyplass er Stavanger lufthavn, Sola. Arbeidet med den ble en sterk pådriver for utviklingen av norsk luftfart og norske flyplasser. Sola ble åpnet i 1937, og var Europas andre flyplass med fast dekke på rullebanen. Før den tid var nemlig normen å lette og lande på vannet, eller på et område som var stort nok, flatt nok, og som ikke bød på altfor store meteorologiske utfordringer. Flygingens og flyplassenes tidlige historie bærer med andre ord preg av både risiko og risikovilje. Man hadde både lettet og landet fly flere andre steder i Norge en god stund før 1937, men på Sola ble det mange måter offisielt: Norsk luftfart var et faktum – og herfra gikk det bare én vei.
Verden tar til vingene
På mange måter kommer omrisset av det 20. århundre tydeligere til syne på flyplassene enn noen andre steder: Den teknologiske utviklingen; virkelighetsforståelsen som ble utfordret på nytt og på nytt for hvert tiår som gikk; tilsynelatende ubrytelige barrierer som stadig ble forskjøvet og brutt.
Dampmaskinen og toget revolusjonerte produksjon og transport. Bilen erstattet hest og vogn, fikk oss raskere fra A til B, og ga oss større personlig frihet. Elektrisiteten gjorde hjemmene våre lysere og varmere, livene våre lettere å leve og komforten mer komfortabel. Men den virkelige omveltningen kom da menneskene lettet, tok til vingene, og fløy.
17. desember 1903 fløy Orville Wright 37 meter – 37 meter som gjorde verden en hel del mindre. Noen timer senere tok broren hans, Wilbur Wright, av fra den gresslagte, provisoriske rullebanen, og fløy 260 meter. Lengden på Orville Wrights tur er til sammenligning under en tusendel av turen mellom Vadsø og Kirkenes, som er Norges korteste flyrute i dag. Den turen er rundt fem mil lang, og innebærer ca syv minutter i lufta – en bragd som ville fått Wright-brødrene til å måpe, men som vi tar som en selvfølgelighet, og som er noens foretrukne vei til jobben.
Flyverbaronen
Nordmenn har helt siden vikingtiden hatt rykte på seg for å være vågale, grenseoverskridende og offervillige. Den stereotypien skulle også etter hvert bekreftes av de norske flypionerene. Men det første mennesket som tok til vingene her til lands var en svensk baron ved navn Carl Cederström, også kalt flyverbaronen. Det skjedde på Etterstadsletta, der 30 000 nordmenn hadde samlet seg på Norges aller første flyplass for å få med seg mirakelet. Han ble hyllet som en helt etter bragden, og skal selv ha hatt følgende å si om de mildt sagt oppspilte nordmennenes reaksjon:
«Norrmännens entusiasm hotade övergå till vansinne. De revo kläderna av min kropp för att ha dom till åminnelsesbitar».
Så ble også nordmennene helt tydelig bitt av basillen – og snart nok fløy vi selv. Kort tid etter begynte også de organiserte flyplassene å dukke opp.
Norges aller første flyplass
Kjeller flyplass var den aller første. Den ble anlagt på et jorde rundt gården Kjeller ved Lillestrøm i 1912 – bare ni år etter at Wright-brødrene gjennomførte verdens første motoriserte flyvning. Det gjør den til en av verdens eldste flyplasser. Kjeller finnes fortsatt den dag i dag, og er fremdeles relativt beskjeden. Likevel kan ikke dagens forhold på Kjeller sammenlignes med flyplassen som lå der da polfarer, oppdagelsesreisende og våghals, Roald Amundsen, som første nordmann tok internasjonalt flysertifikat der i 1914 – 11 år etter at Orville Wright fløy sine 37 meter.
I grove trekk var det som gjorde jordet rundt Kjeller gård til en flyplass nettopp det faktum at fly av og til tok av eller landet der. Først senere ble det anlagt rullebane. Den var ikke fire kilometer lang eller laget av betong eller asfalt, slik moderne rullebaner gjerne er, men kun 100 meter lang og laget av planker. Om noe kan kalles norsk luftfarts spede begynnelse, er det dette: En 100 meter lang stripe av planker på Lillestrøm.
Følg med i neste nyhetsbrev for resten av historien!
